Kennel Kimassok

Greenlanddog and Irish Wolfhound

Slik begynte det.....

Caro og meg. Her var jeg ca 16 år gml og Caro halvannet år ca.

Forhistorie i korte trekk

 

Min aller første hund fikk jeg i julegave av mine foreldre den 27 desember 1987.
 Han var sønn av Aik-Iwen's Centa og Rambo I, og var født hos Greta og Roy Kristoffersen 23.10.1987 og fikk navnet Caro, regnr: 05828/89  .
Jeg var da nesten 15 år gammel og hadde mast og ønsket meg hund i mange år allerede.
Caro var en stor kraftig Schæfer-hanne på 72 cm mankehøyde og ca 50 kg. Han hadde ett meget stødig solid hode, og ett utrolig gemytt.
Jeg trente mye spor og lydighet med Caro, og snørekjørte mye med ham.
Caro ble nesten 10 år gammel.

 

Her er en bitte liten illsint Christoffer med Mamma på ski-tur på Skjåmoen, i pulken vinteren 1994

Moses

 Moses var en svart New Foundlandshund-hanne jeg overtok i en alder av 1 1/2 år via omplassering.

Hans registrerte navn var Almogårdens Gizmo.
Faktisk trodde jeg det var en Leonberger jeg skulle overta, etter hva jeg hadde fått opplyst, så jeg ble ganske overrasket da eierne kom frem med en Nuffe! Men, det hjalp ikke, der var kjærlighet ved første blikk og jeg var fullstendig solgt! Denne gutten skulle jeg ha.
Ettersom tiden gikk, oppdaget jeg raskt at gutten nok hadde myyye mer ballast med seg enn jeg hadde ant, så han ble 24 timers jobb hele tiden jeg hadde ham.
Begynte trene vannsport med ham, samt livredning i vann. Det var utrolig artig!
Moses var en meeget usikker hanne, som hadde fått
regjere fritt i sitt forrige hjem. Hadde ikke opplevd grensesetting, og var svært psykisk og fysisk understimulert da jeg fikk ham i hus.
Han krevde veldig mye jobb og min totale oppmerksomhet.
Prøvde ham i utstillingsringen også, men der gjorde han ingen suksess - kom seg til 2 AK og det stoppet der. Ikke kunne jeg skjønne at ikke dommerne kunne se hvor vakker han var!

 

Keisi

 Sensommeren 2001 traff jeg Keisi for første gang. Hennes registrerte navn var Nateq Keisa og født i mars 1996. Keisi var kjøpt inn av Mette Ånes fra Stig Havnes og Ann Inger Holen ved Nateq's Kennel, som avlshund.
Keisi var verdens lykkeligste gladeste dame i hele verden, og hun var 5 år gml da jeg møtte henne! Hun hadde hatt 2 kull da hos Mette og gikk som leder på hennes spann.
Jeg var helt betatt av Keisi og elsket hennes lykkelige glade vesen fra første øyeblikk.
Så da jeg litt senere den høsten, ble tilbudt å overta Keisi, var jeg ikke ett øyeblikk i tvil - jeg ville ha henne!
Prisen ble satt til, at Mette skulle få ha ett kull på henne. 
Så høsten 2001 flyttet Keisi til sitt nye hjem hos oss - 2 hus lenger opp i veien.
Jeg begynte jobbe med henne umiddelbart.   Oppmerksomhet fikk hun hos oss, både av meg, mine barn og min daværende samboer. At hun og Moses ble bestevenner var bare for en bonus å regne!
Vi dro stadig vekk på turer opp i Svartosdalen Keisi, Moses, mine 2 barn (på 3 og 8 år) og meg, og Keisi fant seg utrolig fort til rette. På svært mange av våre turer kjørte vi sammen med Mette og lille Maja i bag'en oppi sleden, og det ble maange trivelige turer gjennom vintrene ja!

 

 Keisi stortrivdes og fant seg godt til rette. Hun tilbrakte mye tid inne sammen med oss, og var faktisk husrein fra første dag. Til tross for at hun hadde bodd ute hele sitt liv.
Ungene hadde stor glede av at også Keisi skulle pynte seg til jul!
Og julegaver fikk også hun - akkurat som de andre hundene!

Irgas

 

 Mette hadde hentet Tinka's Zirgas hos Katinka Mossin ved Tinka's Kennel, en gang tidlig i 1999. Han er født i desember 1998.
Irgas (som han kalles til daglig) var en av mine absolutte favoritter. Med sitt behagelige herlige vesen, sin gode arbeidsmoral, meget gode leder-egenskaper og sitt vakre eksteriør, var han lett å bli betatt av.
Irgas var Mettes faste lederhund, og gikk alltid i front på alle våre turer (og det ble noen etterhvert) - også usporet.
Selv hadde jeg stor glede av å dra ham med meg på utstilling rundt omkring. Så på sin tredje tur med meg og Keisi til Narvik, fikk han tildelt sitt Norske Utstillingschampionat (etter totalt 3 utstillinger frem til da)! Keisi hadde mottatt sin tittel på en tidligere utstilling i Orkdal.
At Irgas var en sterk og god leder og var en dyktig trekkhund, var det ingen tvil om, så det overrasket meg ikke at han kort tid senere mottok sitt trekkhundchampionat også. På alle løp han deltok på gikk han som leder og fullførte. Det er vel heller vanskelig å "snylte på de andre" når man har leder-posisjonen på spannet.
Så ja, jeg var godt fornøyd med valget av pappa til Keisi's valper

Moses

I Februar 2002 ble det bestemt at Keisi skulle pares med Tinka's Zirgas, og vi ventet i spenning på at hun skulle komme opp i løpetid.
Moses kunne fortelle oss - i Mars mnd - at nå tiden var inne, og da fulgte jeg Keisi ned til Mette så hun kunne gå sammen med Irgas  i valpegården der.
Moses satt på verandaen og ulte ut sitt savn etter sin Keisi,  med sin dype baryton stemme, dag etter dag. 
Men tredje døgnet gikk hans sørgmodige ul brått over til glade lykkelige bjeff! Jeg løp ut for å se, og jo sannelig stod ikke Keisi nedenfor verandaen med sin sedvanlige logrende glade hale og kikket opp til Moses på verandaen. Keisi visste tydeligvis hvor hun hørte til, for hun hadde stukket av fra sin beiler hos Mette for å komme  hjem til sin Moses og oss!
Men det gikk ikke, Mor måtte bestemt leie henne tilbake til  valpegården, hvor en forvirret Irgas ventet.
Så ett par dager senere var paringen over, og Keisi kunne komme hjem - og maken til gjensynsglede har jeg vel sjelden sett
!

 

 

 


 

Mens Keisi gikk drektig.....

Benyttet jeg sjansen til å ta med meg ei annen tispe istede på utstillinger.
Pleide tilby meg ta meg en av Mette's hunder i tillegg til den av mine egne som skulle stilles.
Denne gangen ble det Suna-Sanik's Frontrunner Era.
Ei stor kraftig, meget selvsikker tispe med meget bestemte meninger.
Tok henne med meg hjem noen dager i forveien, for å bade og stelle samt ring-trene henne før hun skulle i show-ringen.
Desverre var det bare 1 Grønlandshund påmeldt (noe som var veldig vanlig den gangen) på den utstillingen i Narvik.
I de senere år har man heldigvis begynt å se en stigning i antall grønlendere som vises frem. 
Jeg har alltid syntes det er ekstra artig å ha konkurrenter i ringen, men sånt rår man jo ikke over.
BIR ble det da likevel på Era, og hun var så flink at!

Keisi's fødsel nærmet seg endelig...

...og det førte til mange forberedelser. Det måtte bygges valpekasse, skaffes halm  osv osv. Matmor sov lite denne siste uken.
Den 16 Mai 2002 kom de endelig til verden og gleden var stor hjemme hos oss, etter ei ventetid som hadde virket uendelig lang.
Det kom 8 skjønne små - 4 hanner og 4 tisper - til verden, og Keisi var verdens flinkeste mamma!
 

 

Herlige små

Kullet fikk tema-navnet Jumping (etter sin hoppende glade mamma), og ble tildelt navnene Era, Arnaq, Sirius, Hogg, Imaq, Kaisa, Una og Raven. 
Selv valgte vi beholde Hogg. Bildet viser f.v. Raven (øverst), Era, Hogg og Arnaq.

Søte sjarmtroll

Disse to sjarmørene kler hverandre godt ja!
Hogg på 3 mndr og Ingrid på 3 år.

De vokste seg flotte, valpene

Høsten 2002 deltok Charlotte Johansens Era og min Hogg på sitt første uoffisielle valpeshow - arrangert i ett forrykende vær i Mosjøen.
Hogg vant og ble 4 Best in Show Valp - gjett om mor var stolt da eller!?!

 

 

 

 

 

Uteplassen

 

Uteplassen hvor Keisi bodde sammen med sin sønn, Hogg, var nært huset, så vi kunne følge med hundene fra kjøkkenvinduet.
Dessuten trives også hundene med å være nære "sine", så de kan delta i vårt liv på alle måter. Ikke bare som trekk/brukshund.
Vi har alltid vært opptatt av at hundene skal ha det så optimalt som mulig. Så valget på uteplass ble ved uthuset i utkanten av hagen, hvor der var mye store trær og vegetasjon for skygge på varme sommerdager, samt helling i grunnen så dreneringen ble god.
De hadde hvert sitt rommelige hundehus, og selvfølgelig en Gilde-kasse full med rent vann til enhver tid.
Moses hadde sin plass ved trappa.

 

Ofte selte jeg opp bare mine hunder, Keisi og unge Hogg, alene foran min mellomstore temmelig tungt lastede slede på tur oppover i Svartosdalen, med begge ungene mine oppi sleden, div pikk-pakk samt meg etter. Sleden hadde jeg kjøpt av Mette, og selv om den sårt trengte ettersyn og en "opp-shining", så fungerte den utmerket for oss. Pakksekk hadde jeg tråklet sammen selv - vakker var den ikke men den fungerte fint!

Ordentlige liner hadde jeg ikke enda da, så jeg satte sammen linesett av lærbånd og div, så det fungerte greit inntiljeg fikk kjøpt mitt første linesett.

Det ble mang ei tung bør å dra på for dem, men de sviktet aldri og dro med seg lasta uansett. Positiv oppmuntring fungerte som motivasjon for dem, og de gikk på med krum nakke begge to.

Keisi var en utrolig dyktig trekkhund og (selv om hun kunne være sta til tider) en dyktig leder. Gjorde som hun fikk beskjed om, og jeg var veldig fornøyd med henne.

Jeg oppdaget fort at å skjenne eller være "hard" fungerte dårlig, mens om jeg derimot brukte ei positiv vinkling og heller korrigerte vennlig men bestemt - så var det ikke den ting hun ikke for meg når jeg ba henne om det.

Så etter noen uker med prøving og feiling, gikk det som smurt.

 

På lån

Noen ganger, når jeg ville ha mere fart og styrke foran, pleide jeg også låne Mette's gamle Grl/SH-mix, Mike, samt en tispe som Mette beholdt fra  Jumping-kullet, Raven.
Raven var ei utrolig livlig spretten ung dame, som var full av fres! Verdens lykkeligste og gladeste, som sin mor.
Mike flyttet senere sammen med oss til Leirfjord, hvor vi bor idag. Og her ble han til han døde, vel 14 år gammel.

Mike

Var ett resultat av ei tyv-paring, og var Max' halvbror.
Han var en utrolig elskelig, hardtarbeidende, stor gutt - fullstendig ukranglete, som desverre begynte dra litt på åra. Dette merket de andre hundene hos Mette....
Han slet med litt dårlige nyrer, men var ellers i fin form - alderen tatt i betraktning.
En morgen ringte tlf, og der var Mette i andre enden. Hun hadde funnet Mike i dårlig forfatning på kjettingen ved hundehuset sitt. Dette var en uvanlig kald vinter, hvor gradstokken rett som det var klatret under -30 blå...
Jeg tilbød meg dra ned til veterinæren med ham, og det ble sånn.
Han var fryktelig dårlig, og jeg så ingen god prognose i sikte. Veterinæren satte ham på penicillin-kur etter å ha gitt ham ei sprøyte antibiotika, men gav ham heller dårlige odds i forhold til rekonvalesens.
Likevel, mot alle odds dro han seg til iløpet av natten, og da Mette's mann kom ned påfølgende morgen, stod gode gamle Mike der på kjettingen ved huset sitt og logret med halen!

Han holdt seg frisk resten av sitt liv.  
Mike bodde selvfølgelig inne sammen med oss i Vassmyra, fordi han var begynt bli litt frysete på sine gamle dager.
Han fulgte nyskjerrig med på alt vi foretok oss i huset, og fulgte alltid etter hakk i hel uansett hvor jeg gikk. Tennene hans sto det heller dårlig til med, og jeg plukket smått opp ei tann her og der etter ham på gulvet. Så maten hans måtte moses til grøt når han skulle spise.
Mike hadde stor glede av  å stikke ned til min nabo å stjele kattematen, til naboens store frustrasjon
For som min nabo dengang sa (for nte gang): "Jeg er da helt sikker på at jeg kjøpte ei eske Friskies å satte på trappa til katten igår, men nå er der ingenting - tror jeg begynner bli dement, altså..!" 
Inntil den dagen Mike ble tatt på fersken - og dermed var mysteriet løst!
Men den siste mnd eller så, nyttet det ikke fore ham. Han ble tynnere og tynnere, uansett hvor mye og fet mat han fikk og ormkurer. Kroppen ble desverre tynnere, og han begynte tære på musklene. Det var vondt å innse at tiden desverre var inne for Mike.
Jeg tok gamle Mike med meg ut på en siste liten tur og tok runden med ham så han fikk  hilse alle de andre hundene farvel.....

 

 

 

I februar 2003 spurte Mette om hun kunne få låne Keisi for å kjøre Maajeløpet. Keisi og Irgas var leder paret på Mettes (dengang) "superspann" som hun kalte det.
"Superspannet" bestod da av Keisi, Irgas, Era og Max. Jaja, det var helt i orden for meg det, og jaggu ble de ikke nr 3 av 6 startende klassen sin!

Selv ble jeg kastet inn i løpskarusellen, mens jeg var på Majavatn for å delta på samlingen!
Min venninne, Rigmor Pettersen, hadde meldt på sine 3 hunder pluss en datter av Keisi (Suna-Sanik's Hunting Cross) som også inngikk i spannet.
Men siden Rigmor selv på startdagen hadde fått diagnosen Lungebetennelse, så spurte hun om jeg kunne kjøre hundene hennes gjennom løpet. Vel, vel, jeg hoppet i det og startet med Samojeden Mounty og Suna-Sanik's Lucky Lord Devlin som ledere,  Suna-Sanik's Hunting Cross og Varg Geronimo bak. Det var utrolig artig og utfordrende, siden noen av hundene var temmelig fremmede for meg på det tidspunktet!

Jeg kom inn som nr 5 i klassen min og hadde hatt en flott opplevelse gjennom løypa
Mens vi ventet på middagen skulle serveres etter løpet, kom Mette bort og fortalte at hun hadde diskutert med Stig Selvåg, hvorpå de hadde blitt enige om å spørre meg om hvordan jeg stillte meg til ett valpekull på Keisi. Planen var da å gjenta kombinasjonen der Hunting-kullet var født i (Skar, Sushi, Amiki, Nattilik, Space og Cross). 
Jeg gav min tillatelse til det, og skrev deretter fullmakt til Mette så hun kunne få stå som oppdretter på kullet selv om det var min tispe som var mor. Selv hadde jeg ikke fått godkjent mitt eget kennelnavn på det tidspunktet, så da var jo det like greit, tenkte jeg.
Dermed ble det til at jeg tok turen til Stig i Brønnøysund og fikk paret Keisi med den herlige hannen, Angmagssallik's Sarek.
Så 7. Juli 2003 ble Keisi mor til Klondike-kullet - det ble født 2 hanner (Coy og Garraz) og 1 tispe (Varga).

På lån

 

 Max var en av de hundene vi også regelmessig lånte med oss på tur. Her er ett bilde fra en av turene våre, der Suna-Sanik's Ivrige Turte & Suna-Sanik's Lucky Max gikk i par bak, mens Keisi og Hogg gikk som ledere

Max

Max var en virkelig herlig herremann, meeeget selvsikker og arbeidsom.
Max ble lånt bort for en fjelltur med kløv sommeren 2003, og det ble for varmt for ham. Han fikk  desverre heteslag.
Han ble båret ned av fjellet og fraktet hjem til Mette, men hun hadde travle dager, så jeg tilbød meg å stelle med Max hjemme hos meg.
Jeg så gjorde, men Max var så svak etter heteslaget at han klarte ikke en gang tygge maten sin selv. Så jeg endte med å bli sittende i vel 2 uker å håndfore ham med pølsebiter og annen mat skåret i terninger eller små biter, mens jeg spylte ham regelmessig med kaldt vann fra hageslangen.
Sakte men sikkert ble han bedre dag for dag, og det var utrolig tilfredstillende å se fremgangen
.

Så kjøpte jeg en liten gård på Kviting i Leirfjord

 Og jeg kjøpte inn Luc fra Tinka's Kennel. Katinka Mossin hadde importert flere hunder fra Grønland, og fått valper deretter. Bildet viser Luc og Coy (fra Keisi og Sarek's Klondike-kull), en sommerdag da vi gikk på tur på Horva på Sundøya!

Keisi dro etterhvert på årene....

På Luc's ett-årsdag ble lille Kilak født hos Tinka's Kennel. I August reiste vi å hentet lille Kilak hjem. Keisi fikk rollen som ste-mor, og sørget for å oppdra lillejenta etter alle kunstens regler

 

title

 Kilak, Keisi og Luc ble grunnlaget for vår avl videre...
Vi foretrekker atletisk bygde hunder av god størrelse og kraft, med god høyde og lengde samt volum. Hundene skal ha ett "levende" uttrykksfullt ansikt. 
De skal ha spenst og en flytende lett bevegelse med godt steg.
Vi avler kun på sunne friske hunder, med gode bruks/trekk-egenskaper.
Vi setter gemyttet i høysetet som øverste prioritet i forhold til våre avlsdyr. 
Er ikke "hodet på plass" kommer man ingen vei med en hund, uansett hva man skal bruke den til, er vår filosofi.
 
Vi stortrives i Vassmyra på Kviting, og livet er godt her med våre herlige Grønlandshunder!

Valper

NYHETER


************************************

NEWS!




Send to a friend

Subscribe To Our Site